Vi introduserer Stian Klo

Stian Klo er 40 år, samboer med Heidi og stolt pappa til lille Åse (1,5 år) og Gustav (3,5 år). Han er bosatt i Harstad i Troms og Finnmark og har jobbet fulltid som natur- og landskapsfotograf siden sommeren 2013. Stian er medeier i Discover North AS, et selskap som har spesialisert seg på eksklusive fotokurs og workshops rundt omkring i hele verden. 

«Jeg har alltid vært en kreativ type, og i perioden 2001-2008 bodde jeg i Oslo og jobbet mye med musikkproduksjon og DJ'ing. Grunnet sykdom i familien valgte jeg å flytte hjem til Harstad i 2008, og uten en scene for musikkproduksjon trengte jeg en ny hobby for å få utløp for min kreativitet.

Resultatet ble at jeg kjøpte mitt første kamera noen måneder senere.

I 2014 ble bildene mine lisensiert og frontet av Apple i forbindelse med produktlansering av en ny Macbook. De brukte et bilde jeg hadde tatt på en fisketur i Vesterålen til å forklare spesifikasjonene på (den gang da) revolusjonerende skjermteknologi. Jeg har i tiden etterpå lisensiert bildet flere ganger og vært en slags "frontfigur" for blant annet iMac og iPad lanseringer for Apple. Dette samarbeidet har utvilsomt åpnet mange dører for meg, og jeg hadde nok ikke vært her i dag foruten.»

Kan du beskrive arbeidene dine med tre ord?

Kald, tredimensjonal (i form av dybde og lag) og nysgjerrig.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag for deg ut?

Den er todelt. Når jeg er ute i felt kontra når jeg sitter på hjemmekontoret og jobber med bildene og diverse prosjekt. I felt følger jeg ofte lys og vær, og lar kreativitet og impulsivitet påvirke valgene, selvfølgelig i et slags avgrenset område. I starten av min karriere tenkte jeg annerledes og komponerte bilder mere ut ifra et stort landskaps-perspektiv, mens jeg i dag fokuserer mere på små og mere intime øyeblikk i naturen. Med den tilnærmingen føler jeg at uttrykket blir mere ektefølt og det øker samtidig valgmulighetene i form av at lokasjoner finnes overalt - det trenger ikke være et stort grandiost landskap. Mange som sier at det ikke lar seg gjøre å fotografere på høylys dag og blå himmel, men mange av mine bilder er tatt akkurat da - det handler bare om hvordan du komponerer bildene. Trenger man å inkludere himmel? Ikke jeg hvertfall.  Når jeg er hjemme går mye av tiden med til bestemme meg for hvilke bilder som skal redigeres, og samtidig konseptualisere uttrykket jeg ønsker å formidle. Selve etterbehandlingen er overraskende enkel på majoriteten av bildene, det handler mest om utsnitt, fargeharmoni og lys-balanse. De senere årene har jeg produsert bilder som er ment å presenteres sammen som en sammenhengende serie, en prosess som ofte tar svært lang tid og resulterer i mange grå hår. Begrepet "kill your own darlings" er reell. Prosjektene lever tidvis sine egne liv og blir ofte til på veien, noe som jeg igjen påvirker arbeidsdagene mine i form av at jeg i lengre perioder ikke føler for å jobbe med de, mens andre dager når jeg blir inspirert av noen eller noe - fort kan produsere 10-15 nye motiver. 

Hva liker du best med arbeidet ditt? Og minst?

Liker best at jeg ikke følger trender og utelukkende handler på instinkt. Det jeg liker minst er at jeg kan henge meg så opp i små og ubetydelige detaljer, at jeg blir lei bildet eller at den mister litt av særegenheten og karakteren sin. Jeg prosesser enda bilder fra turer for 5-6 år siden, utelukkende fordi jeg ikke har "følt" bildene der og da men samtidig skjønner at det er noe der, hårfin balanse det der og ikke noe jeg kan kontrollere. Det får ta den tiden det tar.

Hva inspirerer deg til å ta bildene du tar, og deg som menneske?

Det er mye som inspirerer meg: Hverdagen generelt (på godt og vondt), ungene, musikk, følelser, sesonger og naturen. Jeg går ofte med headsetet på, med musikk fra artister som Robot Koch, RY X, Nils Frahm, Apparat og Nicolas Jaar for å nevne noen - musikk er en stor del av hverdagen min, og en plass jeg henter mye ro og idèer fra.

Blir du inspirert av noen andre kunstnere eller fotografer?

Jeg elsker islandske Ragnar Axelsson sin dokumentariske evne som visuell storyteller, mens jeg elsker lekenheten til Theo Bosboom, det minimalistiske uttrykket til Bruce Percy samt kunnskapen involvert bak prosjektene til Edward Burtynsky. 

Fortell om prosessen din når du jobber med nye bilder, om hvordan du konseptualiserer og utvikler bildene, eller jobber for å fange øyeblikkene du fotograferer?

Som beskrevet litt over, så jobber jeg mye ut i fra magefølelse. Mye av bildene og seriene blir til underveis, selv om jeg ofte kan ha en klar idè om hva jeg ønsker. For min del handler det i svært stor grad og evne å formidle følelsen, og i mindre grad en slags check-list på hvilke motiver jeg må ha. I nesten samtlige tilfeller tror jeg at plan B ofte blir bedre en plan A, bare fordi man jobber jeg med selv og fordyper meg i prosjektet. 

 

Hva er drømme-prosjektet ditt?

Skulle egentlig til Antarktis i November 2020, noe som fortsatt er (og ville vært realisering) av drømmeprosjektet. Ellers har jeg ambisjoner og planer om å dra til Hokkaido (Japan), Lencois Maranhenses (Brasil) og Kamchatka (Russland).

Relatert til kunst karrieren, hva er målet ditt?

Fortelle en historie og ha muligheten til å ikke være så bekymret for morgendagen.

Hva er det viktigste spørsmålet kunst adresserer i dag? Hvilke spørsmål adresserer du?

Jeg har aldri spesifikt hatt det som overordnet mål. Tematikken i bildene og seriene mine handler nok mere om hvem jeg er som person, og hva som trigger meg. Vinter, snø og is har alltid fascinert meg - jeg har ikke en vitenskapelig eller teoretisk forklaring på hvorfor jeg tiltrekkes det, men det er noe med renheten, råheten og dens konstante forandring som fascinerer meg - I tillegg er det brutale krefter involvert og det kan ofte være litt "ugly-beautiful". Isbreene og isfjellene jeg eksempelvis fotograferer, vil mest sannsynlig ikke se lik ut i morgen - så man kan vel si at det handler også om tilstedeværelse og bevisstgjørelse av en "tapt verden". Jeg gjorde et større intervju med National Geographic for noen år tilbake i forbindelse med et prosjekt fra Grønland. Journalisten dems spurte meg etter noen mailer fram og tilbake om vi kunne kalle serien "Greenland's Ice: A Photographic Eulogy" - som på norsk ville vært en slags nekrolog om isbergene, en beskrivelse av dens siste reise på vei til kirkegården. 

Hva vil du at betrakteren skal sitte igjen med etter å ha sett arbeidene dine?

Jeg ønsker å bidra til en aldri så liten hjerne-pause fra alt mas og tjas fra hverdagen. Hvis jeg kan, om så bare 1%, være med på å trigge en følelse - er det alt det handler om. Kanskje en følelse av beundring og takknemlighet for planeten vår? Jeg kjøper mye fotobøker og assosierer følelser forskjellig avhengig av sinnstilstand, men har enda tilgode å ikke sitte igjen med en slags positiv følelse.

Vi gleder oss til å vise dere hva vi får inn av Stian. Denne uken vil det slippes nye trykk hver dag. Dere ser hva som blir tilgjengelig HER.